Aristoteles

aristoteles01-kunsthistorisches-museum-wienSlik Aristoteles er presentert på pensumet vårt i exphil, blir vi kjent med ham først og fremst gjennom teoriene hans om tingene i verden, som han kaller substanser, samt tankene hans om tilegnelsen av kunnskap. Substanstenkningen faller inn under fysikken, forstått som en naturlære, men også under metafysikken, forstått som læren om det som er. Det andre faller inn under det vi kaller epistemologi, som angår spørsmål om kunnskap, sannhet og forholdet mellom sansning og tenkning.

En måte å forstå Aristoteles på er å begynne med spørsmålet om hva som finnes. Mange forskjellige ting finnes, er det fristende å svare, men hvis alt er forskjellig, hvordan kan vi da vite noe mer enn det erfaringen forteller oss? Hvis alle stoler var helt forskjellige, ville det ikke være noen vits i å kalle dem alle stoler. Men så har de da også noe til felles, nemlig at vi kan sitte i dem, enten de er laget av tre, plast eller metall. Det at vi kan sitte i dem, er det som gjør dem til stoler. Det at vi kan sitte i dem, er deres funksjon, og denne funksjonen krever en viss form, uansett hvilket stoff de er laget av. Omtrent i disse banene tenker Aristoteles og tar utgangspunkt i at alle ting, som han altså kaller substanser, har to sider, nemlig stoffet og formen.

Stoffet, for eksempel noen treplanker, har mulighet til å bli mange ting, blant annet en stol. Sånn sett er stoffet kun mulighet mens formen er det som virkeliggjør tingen. Hvis stolen smadres, er den selvsagt igjen bare treplanker, som før den var satt sammen. Selv om vi i vår tid er vant til å kalle rent stoff for substanser, slik som bly eller leire, er substanser altså formet stoff slik Aristoteles snakker. Så gir alt dette oss et svar på hva som finnes? Ja, faktisk, for det innebærer at det finnes en masse ulike typer ting, ulike substanser, som vi kan gjenkjenne ved at de har en viss form som tilsvarer en viss funksjon eller visse egenskaper, som det at stolen har en slik form at man kan sitte i den. De egenskapene som har med formen å gjøre, anser Aristoteles for å være essensielle. Stoffet må selvsagt også være egnet, så stolen kan ikke være laget av for eksempel barberskum, men formen er langt mer essensiell. Formen er det som gjør en ting til det den er, som gjør at en stol kan kalles en stol. Om den er rød eller blå, middels myk eller hard, er derimot såkalte aksidensielle egenskaper. Tilsvarende er et menneske et menneske enten det har røde eller blå øyne, men må ha sine fungerende organer i behold.

Epistemologien, eller kunnskapslæren, til Aristoteles, som hos oss presenteres i tekstutdraget fra Metafysikken, bygger også på spørsmålet om hva som i bunn og grunn finnes. Vi kan alle sanse tingene, til og med dyrene kan det. Men for at vi skal ha kunnskap, må det mer til. Vi må huske det vi har sanset slik at vi kan gjenkjenne ting. Hunden må huske lukten av kjøttbeinet det har gravd ned eller i det minste huske stedet om den skal finne det igjen. En tidligere sansning må sammenlignes med det vi har foran oss. Barnet som husker at flammen er varm og unngår den, har erfaring. Men erfaring er likevel ikke den høyeste formen for kunnskap. Hvis vi vet at en flamme kan bli kvalt dersom luften ikke slipper riktig til, kan det hjelpe oss til å slukke en flamme ved å dekke den til, men dette er likevel noe annet enn å forstå kjemien i en forbrenningsprosess og forklare hvorfor flammen slukker uten luft. Tilsvarende kan en murer lære å bygge buer, men bare mesteren kan beregne buenes bærekraft og forklare prinsippene. For å kunne gjøre dette må man henvise til årsakene til at noe er som det er. Vi må kjenne prinsippene som naturen og substansene fungerer ut fra. En slik kunnskap er den som utgjør virkelig viten. Enten denne er teknisk og praktisk, eller rent teoretisk, er den basert på kjennskap til årsaker. Jo mer generelle årsakene er, desto høyere form for kunnskap har vi med å gjøre.

Hvis vi husker inndelingen i stoff og form, har vi allerede to typer årsaker på plass. Både stoffet og formen kan sees som betingelser for at noe skal finnes. Men også de hendelsene eller handlingene som har frembrakt tingen, må jo regnes som årsak og betingelse for at tingen finnes. Likevel er det mest overraskende det at også tingens formål regnes som en årsak av Aristoteles, den såkalte formålsårsaken. Ting kan sies å eksistere fordi de har en viss funksjon, et visst formål, som også ofte kan forklare formen. At menneskeskapte ting har et formål, er greit nok å skjønne. Vi ville ikke hatt kopper med hank hvis vi ikke nøt varme drikker. Vi ville ikke hatt saler hvis vi ikke red på hester. Vi ville ikke hatt pyntegjenstander hvis vi ikke gledet oss over pynt. Men hva med ting i naturen, alle organer og organismer – og mennesket blant dem? Har de også formål som kan fastsettes? Organene, slik som hjertet, har jo klart et formål. Men hva med organismen som helhet, hva med mennesket? Har vi et klart formål? Aristoteles svarer ja. Alle levende vesener har som formål å virkeliggjøre sin form, å blomstre eller utfolde seg i sin egenart og ut fra sitt potensial. Dermed får vi et klart hint om at menneskelivet hos Aristoteles forstås som like målrettet som alt annet i naturen.

Slik sett fins det et mål med menneskelivet. I etikken fastslås det at alle aktiviteter har et formål, men mange av disse målene er bare midler til videre mål. Finnes det så ikke noe vi søker for dets egen skyld. Jo da. Lykken. Det gir lite mening å spørre hva man skal oppnå med å være lykkelig – det er noe alle vil. Likevel har menneskene delte meninger om hva som er lykke. Aristoteles forkaster de tingene som kun er en delvis betingelse for lykken, slik som penger eller helse. Vel blir man ulykkelig om de helt mangler, men de er ikke nok i seg selv. Han forkaster nytelsen som tilstrekkelig kilde til lykke fordi den ligner for mye på dyrenes lyster. Mennesket er tross alt noe annet og mer. Den som vil oppnå ære og berømmelse, streber etter noe som ikke er tilstrekkelig i seg selv, for et slikt menneske trenger andres bifall og beundring – og streber dermed etter noe som er ustadig og utvendig. Nei, lykken må ligge i å strebe etter det som i seg selv er verdt å strebe etter, nemlig å utfolde menneskets edleste potensial. Dette ligger i å leve med fornuft, siden dette er menneskets særmerke og det som skiller oss fra dyrene.

Å leve fornuftig – er ikke det et litt skuffende svar på hva som er meningen med livet, målet og lykken for alle mennesker? Slik det står, kan det se ut som en snusfornuftig selvfølgelighet. Likevel er det noe langt mer og helt annet enn en tørr moralisering. Hva Aristoteles er ute etter, er at vi skal betrakte selve det å leve på linje med en kunst eller en sport, som noe vi aktivt søker å bli dyktige til. Det er det som ligger i begrepet dygd, å duge til det man gjør. En slik livsdugelighet vil også bringe en i retning av lykken, selv om den ikke garanterer mot alle farer og ulykker eller kan kompensere fullt for alle skavanker og uheldige utgangspunkt. Poenget er at den som har formet seg selv ved å ta i bruk fornuften på en klok måte, vil ha en tendens til å bli lykkelig. Har man dygder som rettferdighet, mot, sannferdighet, humor og generøsitet, vil man ikke bare bli beundringsverdig, men vil også føle glede ved å utøve rettferdige og modige handlinger, ved å snakke med folk på en oppriktig og kvikk måte og dele med andre det man har å gi. Motsatt vil den som er urettferdig med rette bli mislikt og vil til sist finne lite glede ved å grafse til seg. Den som er feig eller overmodig, vil stadig komme inn i nye problemer. Den som er kjedelig eller bare fjaser, vil irritere andre. Uærlighet fører ofte ikke langt heller, og både gnieri og sløseri kan føre til ulykke. Den som ikke har dygdene, og det på en velbalansert måte, vil rett og slett ikke får det særlig bra og kan med rette kalles udugelig. Den som ikke klarer å bruke fornuften på en klok måte, vil også oppleve at behovene står i strid med hverandre – vil være smekker og samtidig proppe seg med alt som frister, eller vil ha alt for seg selv, men samtidig bli likt og respektert. Tilsvarende vil følelsene stride mot fornuften og livet vil være en evig konflikt. Dette er naturlig, sier Aristoteles, men med øvelse vil et menneske lære å føle glede ved å gjøre det som er godt og rett – ikke minst ut fra innsikten om at dette til sist er til glede for en selv. Dygdene og lykken er altså en øvelsessak – og livet er som kunst eller sport. Den anvendte fornuften, slik Aristoteles beskriver den, må øves opp for å hjelpe oss å bedømme hvor kreftene skal brukes, til å se hva situasjonene krever, til å finne det riktige mål og bygge opp gode instinkter, slik at vi hjelper oss selv til å lykkes – som mennesker.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s